Fattig trøst

Så er det tid for å reise til Notodden for å studere igjen. Jeg gruer meg til en intens uke med forelesninger og folk på alle kanter "døgnet rundt". Ja, ikke misforstå, da. Jeg stortrives sammen med studievenninnene mine. Ja, de er bare helt fantastiske. Jeg er blitt så utrolig glad i dem disse årene vi har campert sammen om lærerstudiene. Men akkurat nå kunne jeg heller tenke meg å reise til en øde sydhavsøy for bare å være meg selv i stille og fredelige omgivelser.

Tenk å kunne slappe av uten å tenke på oppgaver som burde vært skrevet, avtaler som må følges opp, mennesker jeg burde ha besøkt, ting som burde ha vært gjort. Det er så mye jeg skulle eller burde ha gjort, som jeg rett og slett ikke orker akkurat nå, og det gir meg så utrolig dårlig samvittighet. Skjønner ikke hva jeg er laget av som ikke kan klare å tenke mer på meg selv og på hva som kan være godt for meg. Og etter som jeg har skjønt, er jeg ikke den eneste i verden som har problemer med dette. Er det en god trøst? Nei...