Pensumsperre

Her sitter jeg - for n-te gang denne uka - med mattebøkene foran meg. Men klarer jeg å lest i disse bøkene? NEI! Hjernen min har pensumsperre, tror jeg. Sukk i n-te...

Ellers er livet som det pleier. Jeg er trøtt og trøtt og atter trøtt. Jeg sover jo som et blinklys, av og på hele natta. Og snorkingen fra gubben ved siden av meg gjør ikke saken noe bedre. Jada, jeg vet at dette høres ut som en klagesang, men hvor skal jeg få ut frustrasjonen da!

Idag har jeg kost meg sammen med en skravlete nevø. Vi har hengt opp julelys på lekehytta, stjerner i vinduene og satt adventstaken på plass. Det ble så koselig at!

I morgen får vi overnattingsgjester. Vi skal passe på to herlige barn noen dager. Det gleder vi oss til. Og så kommer foreldrene mine på besøk, så plutselig er familien nesten fordoblet. Det er godt vi har stort og praktisk hus. Men mattebøkene blir det vel ikke plass til, tenker jeg....

Eksplosjon

Så har jeg vært på Notodden - igjen - sammen med Volvoen. Volvoen har vært en god følgesvenn mens Hiacen har vært på verksted. Men avslutningen ble ikke så god.

Da jeg kom til Porsgrunn på vei hjem, hørte jeg et kjempesmell. Jeg skjønte ikke hva som skjedde før jeg kikket i speilet i bilen. Bakruta på bilen hadde rett og slett eksplodert og lå i tusen knas på hattehylla! Så der stod jeg i Porsgrunn med et svært hull i bakruta på bilen. Jeg kjørte til nærmeste bensinstasjon (etter litt leting), og der fikk jeg plast og tape og bilen ble plastret sammen på best mulig vis. Så fortsatte hjemturen uten sikt bakover. Og jeg kan vel si at jeg har opplevd mer varme i biler før. Plast er nok ikke så varmeisolerende, nei. Men bilen og jeg kom hjem begge to.

Idag har jeg levert lånebilen tilbake til verkstedet. Det var jo igrunnen godt å bare kunne levere fra seg bilen og ikke tenke på den mer.

Og så har jo Hiacen blitt så utrolig flott! Så nå er det bare velstand i bilenes verden igjen.

Søvnløs

Så sitter jeg her på hybelen på Notodden. Jeg får ikke sove i natt heller. Og så er jeg så ufattelig sliten. Store, sterke Livos er visst ikke så stor og sterk lengre. Etter en halv dags forelesninger på høgskolen er det bare å innse at det ikke nytter å putte mer informasjon inn blant det som er lagra fra før i hjernen. Dette er en merkelig situasjon. Og så jeg som alltid har klart alt... Slik er livet for tida. Men det er vanskelig å innrømme at det er slik. Stoltheten har fått seg en kraftig ripe.

Jaja, ikveld begynte det å snø her. Liker jeg det? Nei, for veiene blir så glatte, og ikke vet jeg hvordan Volvoen liker snø. Det er bare å forberede seg på sakte fart og god tid. Men snømann fikk jeg iallefall laget, hehe...

Fattig trøst

Så er det tid for å reise til Notodden for å studere igjen. Jeg gruer meg til en intens uke med forelesninger og folk på alle kanter "døgnet rundt". Ja, ikke misforstå, da. Jeg stortrives sammen med studievenninnene mine. Ja, de er bare helt fantastiske. Jeg er blitt så utrolig glad i dem disse årene vi har campert sammen om lærerstudiene. Men akkurat nå kunne jeg heller tenke meg å reise til en øde sydhavsøy for bare å være meg selv i stille og fredelige omgivelser.

Tenk å kunne slappe av uten å tenke på oppgaver som burde vært skrevet, avtaler som må følges opp, mennesker jeg burde ha besøkt, ting som burde ha vært gjort. Det er så mye jeg skulle eller burde ha gjort, som jeg rett og slett ikke orker akkurat nå, og det gir meg så utrolig dårlig samvittighet. Skjønner ikke hva jeg er laget av som ikke kan klare å tenke mer på meg selv og på hva som kan være godt for meg. Og etter som jeg har skjønt, er jeg ikke den eneste i verden som har problemer med dette. Er det en god trøst? Nei...

Neida...

Neida, jeg fikk ikke igjen bilen min sist uke. To til tre uker vil det ta, sa verkstedmannen så fint for fem uker siden. Så nå kjører jeg fremdeles rundt i en gammel Volvo som ikke vil lukke vinduene når jeg vil det. Tenk å kjøre rundt i flere kuldegrader med såkalt frisk luft rett inn fra venstre. Helsefarlig er det! Det kan bli både ørebetennelse og kraftig influensa av slikt. Jaja, det er jo bare et par centimeter glipe av og til, men likevel. Moro er det iallfall ikke. Men i slutten av denne uka, da skal jeg få bilen igjen... sa den samme verkstedmannen... Tja, jeg tror det ikke før jeg får se det. Jeg tror jeg får trøste meg med at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves.

Glede

Idag sitter jeg her fullstendig utladet igjen. Men nå sitter jeg med et lite smil rundt munnen. For i går kveld var jeg på tur sammen med 40 ungdommer og bowlet. Hadde jeg igrunnen lyst til det? Både ja og nei. Ja, jeg elsker jo å bowle. Og nei, for jeg orket jo egentlig ikke. Men likevel gjorde jeg det. Og selv om jeg er utrolig sliten nå, er jeg glad for at jeg gikk. For nå sitter jeg her og spoler tilbake til de mange herlige scenene fra bowlinghallen. Du skulle sett innsatsviljen, konkurranseinstinktet, og sist, men ikke minst, gleden som stod tegnet i hele ansiktet når kjeglene endelig ramla ned etter mange forsøk! Jeg kjente en sånn fantastisk herlig glede inni meg da jeg så deres glede. Og gleden fortsatte på veien hjem, for da var visst alle bomkast glemt. Da blir jeg jo så glad på "barna mine" sine vegne fordi de har evne til å reise hjem godt fornøyd for alle kjeglene de klarte å få ned. Det er rett innstilling til livet det!!!

Nødaggregat

Jaja. Endelig er denne dagen over...
Det er egentlig rart dette livet. Oppturer og nedturer kommer om hverandre, og nå er det nedturen som preger hverdagene.
Jeg gleder meg fremdeles litt til å gå på jobb, og det går for så vidt greit - men når jeg kommer hjem igjen, så har jeg brukt opp all energien min. Og så sitter jeg her som en utbrukt vaskefille og lurer på om det kommer noe ny energi til kroppen før jeg skal på jobb i morgen tidlig. Det er så ufattelig frustrerende og slitsomt!
Skulle ønske at det fantes en type nødaggregat for slike livssituasjoner...

Takk for terapiklumpen!

Tidlig en søndagsmorgen står jeg opp før sola. Kaldt, rim på gresset, stille... Herlig å oppleve denne stillheten og roen - alene! Jeg finner plassen min under dyna igjen og står opp igjen noen timer senere. Fremdeles kaldt, rim på gresset, stille... bortsett fra at nå har jeg en 9-åring på fanget som deler sine mange tanker og refleksjoner med meg. Det er herlig det! - og verdifullt! Jeg vil ikke bytte bort denne opplevelsen med den herlige timen i morges... Jeg er heldig som har en slik herlig "terapiklump" i huset!

Sol og havtåke

Idag tidlig satte jeg meg i bilen for å kjøre til Stavanger. Jeg hadde ikke kjørt langt før jeg kunne tenke meg å stoppe langs veien for å nyte varmen fra sola og se på de nydelige høstfargene i naturen. Men jeg hastet videre. Tenkte jeg fikk komme meg til Stavanger, for da kunne jeg heller nyte sola litt der hvis det ble litt ledig tid. Og ledig tid ble det, men var det sol? Jo, for så vidt, men den gjemte seg jo bak havskodden som hadde lagt seg så fint over vestlandsbyen. Skuffende. Tenk det fine været folket i Stavanger gikk glipp av. Havskodden skjulte jo herlighetene. Høstfargene er mye blassere når sola ikke skinner, og så blir det liksom så rått og guffent i skodden. Det kan ikke sammenlignes med varmen fra sola, nei. Jeg fikk gjort unna det jeg skulle i Stavanger og begynte på hjemvei. Jeg måtte kjøre et stykke før jeg møtte sola igjen, men da var jeg også snar med å få stoppe bilen på nærmeste avkjøring. Så fikk jeg til slutt nyte noen fredelige minutter med solvarme og nydelige høstfarger...

Jeg er syk... :-(

Idag er jeg syk. Våkna kvalm og fæl mange ganger i natt, og da morgenen endelig dukka opp var det bare å konstatere: Jeg kunne ikke gå på jobb i dag! Sukk. Så idag har godstolen og sofaen vært mine trofaste følgesvenner. Akkurat nå sitter jeg her og kjenner etter om det er blitt litt bedre, men må nok konstatere det sørgelige faktum at kvalmen er der fortsatt. Syns jeg synd på meg selv? JA! Og trøst mottas med takk...